Hvorfor en barnløs middelaldrende kvinne leser A-magasinets spalte Livet i Familien av Jesper Juul kan man undres over. Man kan spekulere i (og sikkert også terapeutisere i småbiter) de mulige underliggende psykologiske strømninger som ligger i dette faktum. Her og nå lar vi det hele ligge, og nøyer oss med at det er enkelte innspill fra Jesper Juul en voksen kan lære av tross alder og sivilstatus. (Og en barne-rest ligger kanskje igjen i de fleste selv etter fylte 40?)
9 januar skriver en mor til Jesper og forteller om sin usikkerhet over barnets reaksjoner etter hjemkomst fra besøk hos den fraskilte ex. Datteren gråter at det er “morsommere hos pappa”. Moren søker råd for å lette overgangen mellom de to hjem. Av hensyn til hvem? – er Jespers (i mine øyne) skarpskodde svar.
Jesper skårer en stjerne for å sette barnets behov på linje med den voksne. Herunder ikke “behov”= “få sin vilje”, snarere menneskets behov for å eie og erkjenne sine følelser i en gitt situasjon. Javisst er det ubehaglig for mor å se dattern oppskjørtet. Men, er det gitt at det er barnets følelser og reaksjon som skal modifiseres?
Videre skårer Jesper en stjerne for at han åpner for en himmel full av alle farger – ikke bare pastellene. Han skriver:
Det kan godt være at gråten hennes er en smule ute av proporsjoner, men da skyldes det trolig at hun til daglig er pakket inn i så mye sunn fornuft og velvilje at det av og til kan være vanskelig å være det som mennesket også er: irrasjonelt, frustrert, ulykkelig, ekstatisk og lignende.
På sett og vis setter Jesper fingeren rett i det perfeksjonistiske smørøye, når han spør om foreldres ønske om barn som hele tiden er “glade, trygge og og sosiale” like mye dreier som om bevis for egen fortreffelighet. Her skårer han en stjerne for å bringe opp “rotte racet” på en ellers utilnærmelig arena; familiesfæren og barneoppdragelse. Forøvrig er de fleste av oss mer eller bevisst hvordan vi kommuniserer vellykketheten gjennom kjøpekraft. Et kraftverktøy i så henseende er sammenlikning- og overskriften “Morsommere hos pappa”, hentyder at mor blir ufordelaktig sammenlignet med far. Så er det kanskje også mor som ikke føler seg “trygg og glad” i denne situasjonen.
Som den middelaldrene barnløse tilskueren vokter jeg meg vel for å mene noe om barn og “metodikk”. Det at de fleste av oss ser ut til å vokse opp og lande på bena (selv om landingen tar ti-år), gir meg tro på menneskets smidighet. Likevel tar jeg med med noe fra Jespers svar denne gang… at i både liten og stor må det være rom for følelser i alle farger (Solskygger gir innblikk i dette her). – Og at tårer ikke er farlige:
Kunsten å gråte når det er behov for ny balanse, er en kunst alle små barn kjenner og som de fleste desverre mister etterhvert som de blir voksne. – Jesper Juul
