Man vil bli elsket – så enkelt og samtidig vanskelig. Hvis jeg skulle illustrere livsessensen ville jeg valgt en bueskytter: Målskivens røde midtpunkt er Å Elske. Alle mine, dine og våre barn skulle til enhver tid sees slik jeg inderlig konsentrert retter fokuset mot å treffe blinken med pilen. Er det for drøyt å påstå at mange ser selve målskiven og satser på å treffe midten “sånn cirka”? Ikke fordi man drives av vond vilje, men hvor bevisst er man egentlig til enhver tid? Hvor mye av hver enkelts kapasitet blir dermed siden bundet opp i nettopp det å fylle tomrommet som skulle vært fylt av “elsken”?
Man vil bli elsket
I mangelen av det beundret.
I mangelen av det fryktet.
I mangelen av det avskydd og foraktet.
Man vil påføre en eller annen følelse hos menneskene.
Sjelen frykter for tomrommet.
Den vil ha kontakt for enhver pris.
Hjalmar SÖDERBERG: Doktor Glas (1905)
Tankene mine går til de mange som fra første stund opplever et sort hull hvor den fundamentale følelsen av ubetinget kjærlighet skulle vært forankret. Disse sjelene som tar bo i barnekropper og befinner seg i en tilværelse uten en klangbunn av elsk. Sjeler hensatt i kroppene, usikkert drivende i mangel av navigasjonsverktøyet – uforbeholden kjærlighet. Kroppene hvis oppgave er å bære en ut i en verden hvor tilsynelatende ingen overordnet rettferdighet rår. Og tomrommet – både det i en stille leilighet bak låst dør, og det i ett sett øyne i speilet. Ja, så er utfordringen ikke antall kropper man omgir seg med, men hvorvidt sjelene ser hverandre. Og videre – hvorvidt en selv evner å fylle det sorte hullet ens egen sjel enser; med ubetinget kjærlighet og omsorg for eget vesen. Så enkelt. Istedet fyller man tomorommet med forelskelse i kroppens hud og hår, og ALT lønnsmidlene kan fremskaffe. Eller kanskje ni-åringen denger til noen, og styres derfra inn i en selvoppfyllende profeti.
Ting synes enkelt. Impulsen til et barn kan ligge i en 5-minutters. Derfra er det et utenkelig antall celler som skal dannes, programmeres og finne rett plass for å danne en kropp – en prosess som i de fleste tilfeller lykkes uten videre innblanding. Så enkelt og samtidig mirakuløst. Sjelen som tar bo, vil bli elsket. Hvordan kan man bomme på dette tilsynelatende enkle målet?
2 Kommentarer
januar 22, 2009 at 11:02 am
Det var en fin tekst om etterlengtet kjærlighet, dyp, varm, undrende og samtidig litt sår. Akkurat slik som kjærligheten i sitt sanne vesen, og som i et naivt forsøk på et svar på ditt spørsmål; hos noen er kanskje det sorte hullet så tilstedeværende, altomfattende og tydelig tilstede at de istedenfor å rette kjærlighetspilen mot barnet, retter den mot seg selv,som i et langsomt selvmord av søken etter kjærlighet og trygghet.
Kanskje er det slik at noen ganger gjør det indre mørket i den store, distinksjonen mellom den lille og store blinken uklar slik at pilen kommer på aveie og noen ganger treffer ca midt i; andre ganger kommer den kanskje aldri frem dit hvor det er ment at den skal treffe?
januar 22, 2009 at 11:30 am
…og som en kontrast til det jeg allerede har skrevet kan det hele sies med Anne Grete Preus sine ord fra sangen “god nok som du er”.
En sang om når du ser deg i knuste speil.
Og graver opp terrenget og kartet er feil.
Når verden går imot deg.
Er allikevel.
Ingen så iherdige som demonene inni en selv.
Jeg vil ikke lenger se deg der.
Du slåss med skygger og en spøkelseshær.
For du er god nok, mer en god nok, god nok som du er…..