En absolutt novise når det gjelder hunder har jeg, med en stor dose flaks, manøvrert gjennom mang en situasjon med menneskets beste venn. Flatcoaten jeg midlertidig tok inn i min ringe bolig på 15 kvm endte opp med seriøs mageoppblåsthet idet hun tok for seg av tørrforet som stod i bilen. Vi hadde nemlig ikke plass til forposen inne i hytta vi delte. “Fiasko” var en annen flatcoat jeg passet en sommer. Han glemte ila natten at han var hund, og jeg den som bestemte, og vi måtte hver morgen gjennom en runde for å gjenopprette hierarkiet. Min store kjærlighet er Ned, en helstøpt Heinz 57. Han ble reddet i siste liten til et liv viet hengivenhet og entusiasme, endog en stor porsjon lydighet (bare det ikke er ekorn eller rådyr i nærheten). Dennis er familiehunden som kom på plass 20 år for sent for min del, men som likevel er en hårete lillebror jeg kan rulle rundt på gulvet med når jeg besøker.
Som sagt er jeg en novise – og om hunder (som barn) er det mange og sterke meninger hva oppdragelse angår. I mitt enkle “tante”-perspektiv ser det likevel ut til å være èn grunnleggende ting som gjelder: Tillit.
Javisst har jeg tabbet meg ut i min naive tanke om at “det vil vel helst gå godt”. – Ned har stukket av på så og si hver tur. En gang gav jeg opp og gikk hjem. Han var borte trodde jeg. Istedet lå han på dørmatten og ventet på at jeg skulle dukke opp. “Fiasko” stirret meg i senk hver morgen på soverommet, men gikk som en veldressert politihund – totalt FOT – i storbygatene. Stor og svart var han, og jeg trygg. Dennis har aldri gått langs veien uten bånd – han jager biler som de skulle være ufarlige tennisballer. 1 juledag er stille tenkte jeg, og lot han tasse ved siden av meg en stund. Et par biler passerte uten videre reaksjon, så vi ble enige om å la båndet henge over skuldrene mine. En god time i frihet delte vi der ute i lav sol og glitrende snø.
Så kunne det gått galt, og kanskje gjør det også det en dag. Likevel lurer jeg på om ikke hvert eneste øyeblikk det går bra – er verdt det? Om hunder og mennesker kan sidestilles i så måte vet jeg ikke, men jeg har tro på at tillit avler tillit, og godhet likeså. Det sies jo at man høster som man sår. Tar man dette både alvorlig og bokstavelig, blir tillit og et positivt perspektiv kanskje avgjørende for utfallet? I det minste kan det skille mellom en fri og leken tur, og en hvor hund og fører må begge henge i hver sin ende av snoren.
…men hvis jeg kunne vendt tilbake til livet, skulle jeg sørge for bare å ha gode øyeblikk, fordi det sies at livet er lagd av øyeblikk…
