Lille julekvelden startet annerledes i år enn tidligere. Mens jeg klokken 6 i morges syklet rolig langs elva undret jeg meg over denne annerledes-følelsen. Var den betinget i nye geografiske omgivelser , eller istedet et skift i indre perspektiver? Det var uvanlig stille – verken mennesker eller vær gjorde vesen av seg. Elvevannet fløt sakte forbi som fet glinsende væske, og bylysene speilte seg orange i det sorte. Fravær av krusninger . En fugl kvitret på vårvis – et øyeblikks forvirring.
Delvis i observatørmodus, ser jeg den lille rare familien samles i kveld. Flettekurvene laget av egne barnehender henges opp ved siden av de som bestefar nennsomt flettet av glanspapir. Mormors juletrepynt har gått i arv, likeså den slitte laftehytten med bomull på taket og lys i vinduene. Rituelt plasserer vi nisser fra de siste fire-fem tiår rundt hytten.
Stemningen er god, – skjørheten i det hele er velkjent. Likevel er noe annerledes, slik det var i morges. I dette velkjent vinterlandskap er jeg viss på at det ikke er geografien. Utvilsomt et indre skift – forsoning, ja? Samtidig en erkjennelse over å ha tatt et stort steg; i egen retning, mot stabilitet. En dag vil den gode stemningen være velkjent. – Noe å ta “for gitt” – i all ydmykhet. Kanhende utvides julen med flere favorittdager enn hittil kun lillekvelden?
