I går kveld sprettet hun siste flytteesken, denne fra foreldrehjemmet. Brevet fra moren er 13 år gammelt. Hun skriver – “du gikk alltid stille i dørene”.
Det viser seg at å lære og gå gjennom dørene – akkurat passe – er en utfordring. For stille – og en blir ubetydelig. Dører som slamrer medfører ubehag for alle. Amplitudene er fortsatt for store. Men ikke lenge nå.
