Hun samler på bøker – av sorten å skrive i. Sorte permer. De holder dialogen; den avsluttede, arkiverte og tråden som fortsatt utforskes og nøstes. Skriften føles til tider som å sitte i bønn; hun henvender seg langt ut over permenes rekkevidde.
De pastellfargede A4 bøkene med lefsete papirpermer – var det 12-15 av dem? Hun husker ikke lenger. Fulle av sprikende frykt og sumpsug hopet de seg opp, ord for ord, linjer, sider, en stabel av rosa, grønt, gult og lyseblått. Stanken økte på. Litt sånn uten videre kastet hun dem.
Et rykk av frykt, smertestikk og sumpen – ja kurert er hun da ikke… De sorte bøkene med stive permer fylles også ord for ord. Stanken stogges av intensjonen i disse bøkenes blanke ark: Å møte motstanden med visshet om at heri ligger vekstgrunnlag. Og håpet! Som gir grunn til å løfte blikket og tankene – det vil helst gå godt…
?!? intensjon = bønn!?! Hun ber om hjertefred. Hun ber om ærlighet, tydelig kommunikasjon, avklart ståsted. Hun ber om samsvar mellom ord og handling. Hun ber om utfordringer, ukjent terreng, fritt utsyn. Hun ber om trygghet til å hvile uhemmet i favnen og kjempe utilslørt ved roret under stormen. Hun ber om tillatelse til å flette ham inn og har intensjoner om å la sine tråder flettes. I fred får de sorte stå. Klar luft lukter godt.
