Grener og moden frukt, føttene hennes som danser, hendene hans på gitaten. Så – Eidsvåg løfter blikket og setter øynene rett i – blinken med ordene sine: “Eg vil trossa den motstand eg har mot å ta i mot det som e godt”.
Hun tenkte alltid på ham – som oppbevarte sjelen og hjertet i et muslingeskjell med en levende og sterk lukkemuskel- når hun lyttet til Bjørn Eidsvåg. Han holdt ikke bare henne på en armlengdes avstand, men strittet tilsynelatende mot all flod av godhet – der ute, her inne. Hun tenkte på at det var ham som pekte ut Floden for henne. Spesifikt ordene eg vil trossa den motstand eg har mot å ta i mot det som e godt – og viste til seg selv.
Hun ønsket ham lykke til videre – og ja – alt GODT!
Hun tenkte på noe hun hadde lest et sted:
- some people come into our lives and quickly go - some people move our souls to dance – they awaken our souls to new understanding with the passing whisper of their wisdom – some people make the sky more beautiful to gaze upon – they stay in our hearts, leave footprints on our hearts, and we are never, ever the same -
Hun tenkte på at hun en dag innså at all tenkingen ikke dreide seg om hans fornektelse. Speilbildet var entydig: Motstanden eide henne. Frykten; en permafrost. Hun takket ham - veiviseren. Hun inhalerte dypt, dykket ned i dypet, åpnet sansene. Vannet er varmt og klart; i skjønnheten finner hun det som er godt. Flyten. Tilbake på overflaten svømmer hun med strømmen.
You don’t think your way to a new way of living, you live yourself to a new way of living.
Flyt. Nå. Tillit.
1 kommentar
desember 16, 2008 at 12:59 pm
[...] blikk – vitende om at styrken i meg er reell – skapt i virkelige erfaringer. Ja, jeg tør ta i mot godheten, den er meg vel unt. Ydmykt åpner jeg opp for den, forvalter den med omhu da jeg kjenner [...]