“dunno”

kjære Menn, jeg lurer svært på dere. Om fluer fantes på hjernebarkveggen, skulle jeg ønsket meg å bli omskapt for en dag. Tittet på mannetanker som for forbi, og kanskje blitt en kvinnetanke eller to klokere. Jeg ville vært svært nysgjerrig på “jeg-vet-ikke” tanken. Eller – er dette en tanke?  Er det kanskje menn(eskets?) auto-reply tilsvarende e-postsystemets “NN er ikke på kontoret i dag”.  Kan det være en kobling i hjernen som penser  ubehagelige spørsmål rett forbi hjernedelen med omsorgsfulle tanker og empatisk gjennomtenkte svar, og over på det automatiserte enveissporet: Jeg Vet Ikke?

Jeg lurer på hvorfor dette var svaret han gav da jeg spurte om grunnen til at han aldri ringte meg tilbake. Og da han ikke ville fortsette å prøve og få til et felles barn. Og da han ba om at vi skulle fortsette etter det sjette bruddet han hadde initiert. Det som er innlysende er at menn(esker) ombestemmer seg. Men noe så opplagt forblir usagt. Jeg vet ikke sikkert, for jeg har ikke opplevd en mann si “fordi jeg har ombestemt meg”, men jeg lurer på om det ville vært et mer tillitsvekkende svar enn “jeg vet ikke”. Ja, ikke vet jeg. Jeg barer lurer…

en route – a fairytale

She was born in a cave. It was buried deep inside a forest, she discovered the day she left. The trees reached way into the sky, standing tightly side by side. Every now and then she could catch a glimpse of light when she turned her face upward. Mostly she stumbled along the forest ground in darkness, slowly making her way through the thick bush. One time she came across a frozen pond. It wasn’t very big. But the ice was beautiful with frozen patterns and bubbles in the deep blue clearness. She didn’t have skates, but enjoyed her pirouettes across to the other side. The bush on the other side seemed impenetrable. Behind her the pond had melted, she had to go on. No light was let through the trees, and she thought she might be lost forever.

One day she happened upon frozen ice again. This time she couldn’t tell the size of the water, but it seemed as if it streched as far as her imagination could go. She looked around for a while. She knew she needed skates this time. Just her shoes wouldn’t do. Besides they were quite ratty looking from the long, rough forest travel. There! She found not one pair, but two sets of skates. One set was playful hockey skates, the other pair for artistic pirouettes and jumps. There was a hockey stick too, and she could bring that one regardless of which kind of skates she chose.

She was so ready to get started, she couldn’t stand still. Her little feet trembling with joy, excitement and expectations of all the wonders she’d find moving along the big beautful open space, filled with light. She knew the skates were unfamiliar, and would require a bit of practicing before she could run with them. Then she spottet four more skates, and realized she might have to wait for someone else to show up. She wondered which skates to pick for herself. And tried to imagine what kind of skates the other pair would be, dancing across the ice. She waited some more. Felt restless. The urge  to get going was strong: while the sun was up. And she was eager to learn how to use her newfound footwear.  She knew she wanted to wait for her skating mate. But did she need to wait to choose what kind of skates to use?

fra A(-lizarin rød til paynes gr-)Å

Hvorfor en barnløs middelaldrende kvinne leser A-magasinets spalte Livet i Familien av Jesper Juul kan man undres over. Man kan spekulere i (og sikkert også terapeutisere i småbiter) de mulige underliggende psykologiske strømninger som ligger i dette faktum. Her og nå lar vi det hele ligge, og nøyer oss med at det er enkelte innspill fra Jesper Juul en voksen kan lære av tross alder og sivilstatus. (Og en barne-rest ligger kanskje igjen i de fleste selv etter fylte 40?)

9 januar skriver en mor til Jesper og forteller om sin usikkerhet over barnets reaksjoner etter hjemkomst fra besøk hos den fraskilte ex. Datteren gråter at det er “morsommere hos pappa”. Moren søker råd for å lette overgangen mellom de to hjem. Av hensyn til hvem? – er Jespers (i mine øyne) skarpskodde svar.

Jesper skårer en stjerne for å sette barnets behov på linje med den voksne. Herunder ikke “behov”= “få sin vilje”, snarere menneskets behov for å eie og erkjenne sine følelser i en gitt situasjon. Javisst er det ubehaglig for mor å se dattern oppskjørtet.  Men, er det gitt at det er barnets følelser og reaksjon som skal modifiseres?

Videre skårer Jesper en stjerne for at han åpner for en himmel full av alle farger – ikke bare pastellene. Han skriver:

Det kan godt være at gråten hennes er en smule ute av proporsjoner, men da skyldes det trolig at hun til daglig er pakket inn i så mye sunn fornuft og velvilje at det av og til kan være vanskelig å være det som mennesket også er: irrasjonelt, frustrert, ulykkelig, ekstatisk og lignende.

På sett og vis setter Jesper fingeren rett i det perfeksjonistiske smørøye, når han spør om foreldres ønske om barn som hele tiden er “glade, trygge og og sosiale” like mye dreier som om bevis for egen fortreffelighet. Her skårer han en stjerne for å bringe opp “rotte racet” på en ellers utilnærmelig arena; familiesfæren og barneoppdragelse. Forøvrig er de fleste av oss mer eller bevisst hvordan vi kommuniserer vellykketheten gjennom kjøpekraft.  Et kraftverktøy i så henseende er sammenlikning- og overskriften “Morsommere hos pappa”, hentyder at mor blir ufordelaktig sammenlignet med far. Så er det kanskje også mor som ikke føler seg “trygg og glad” i denne situasjonen.

Som den middelaldrene barnløse tilskueren vokter jeg meg vel for å mene noe om barn og “metodikk”. Det at de fleste av oss ser ut til å vokse opp og lande på bena (selv om landingen tar ti-år), gir meg tro på menneskets smidighet. Likevel tar jeg med med noe fra Jespers svar denne gang… at i både liten og stor må det være rom for følelser i alle farger (Solskygger gir innblikk i dette her). – Og at tårer ikke er farlige:

Kunsten å gråte når det er behov for ny balanse, er en kunst alle små barn kjenner og som de fleste desverre mister etterhvert som de blir voksne.  – Jesper Juul

sånn cirka

Man vil bli elsket – så enkelt og samtidig vanskelig. Hvis jeg skulle illustrere livsessensen ville jeg valgt en bueskytter: Målskivens røde midtpunkt er Å Elske. Alle mine, dine og våre barn skulle til enhver tid sees slik jeg inderlig konsentrert retter fokuset mot å treffe blinken med pilen. Er det for drøyt å påstå at mange ser selve målskiven og satser på å treffe midten “sånn cirka”? Ikke fordi man drives av vond vilje, men hvor bevisst er man egentlig til enhver tid? Hvor mye av hver enkelts kapasitet blir dermed siden bundet opp i nettopp det å fylle tomrommet som skulle vært fylt av “elsken”?

Man vil bli elsket
I mangelen av det beundret.
I mangelen av det fryktet.
I mangelen av det avskydd og foraktet.
Man vil påføre en eller annen følelse hos menneskene.
Sjelen frykter for tomrommet.
Den vil ha kontakt for enhver pris.

Hjalmar SÖDERBERG: Doktor Glas (1905)

Tankene mine går til de mange som fra første stund opplever et sort hull hvor den fundamentale følelsen av ubetinget kjærlighet skulle vært forankret. Disse sjelene som tar bo i barnekropper og befinner seg i en tilværelse uten en klangbunn av elsk. Sjeler hensatt i kroppene, usikkert drivende i mangel av navigasjonsverktøyet – uforbeholden kjærlighet. Kroppene hvis oppgave er å bære en ut i en verden hvor tilsynelatende ingen overordnet rettferdighet rår. Og tomrommet – både det i en stille leilighet bak låst dør, og det i ett sett øyne i speilet. Ja, så er utfordringen ikke antall kropper man omgir seg med, men hvorvidt sjelene ser hverandre. Og videre – hvorvidt en selv evner å fylle det sorte hullet ens egen sjel enser; med ubetinget kjærlighet og omsorg for eget vesen. Så enkelt. Istedet fyller man tomorommet med forelskelse i kroppens hud og hår, og ALT  lønnsmidlene kan fremskaffe. Eller kanskje ni-åringen denger til noen, og styres derfra inn i en selvoppfyllende profeti.

Ting synes enkelt. Impulsen til et barn kan ligge i en 5-minutters. Derfra er det et utenkelig antall celler som skal dannes, programmeres og finne rett plass for å danne en kropp – en prosess som i de fleste tilfeller lykkes uten videre innblanding. Så enkelt og samtidig mirakuløst. Sjelen som tar bo, vil bli elsket. Hvordan kan man bomme på dette tilsynelatende enkle målet?

TechnologyEntertainmentDesign

The other day I plugged my laptop to my stereo speakers and blasted through a bunch of these TED lectures. If you’re a tad curious about the world, TED is a hard-to-exhaust goody bag.

This lecture by Sir Ken Robinson is particularly inspiring for anyone who believes in the values of human capacity beyond mere logic and rationality. Robinson speaks about the education system, and how we currently educate our children “out of their creative capacity”. In his opinion it is through fear we loose the capacity to make mistakes, and “if you’re not prepared to be wrong, you’ll never come up with something original” Robinson claims.

good Dog

En absolutt novise når det gjelder hunder har jeg, med en stor dose flaks, manøvrert gjennom mang en situasjon med menneskets beste venn. Flatcoaten jeg midlertidig tok inn i min ringe bolig på 15 kvm endte opp med seriøs mageoppblåsthet idet hun tok for seg av tørrforet som stod i bilen. Vi hadde nemlig ikke plass til forposen inne i hytta vi delte. “Fiasko” var en annen flatcoat jeg passet en sommer. Han glemte ila natten at han var hund, og jeg den som bestemte, og vi måtte hver morgen gjennom en runde for å gjenopprette hierarkiet. Min store kjærlighet er Ned, en helstøpt Heinz 57. Han ble reddet i siste liten til et liv viet hengivenhet og entusiasme, endog en stor porsjon lydighet (bare det ikke er ekorn eller rådyr i nærheten). Dennis er familiehunden som kom på plass 20 år for sent for min del, men som likevel er en hårete lillebror jeg kan rulle rundt på gulvet med når jeg besøker.

Som sagt er jeg en novise – og om hunder (som barn) er det mange og sterke meninger hva oppdragelse angår. I mitt enkle “tante”-perspektiv ser det likevel ut til å være èn grunnleggende ting som gjelder: Tillit.

Javisst har jeg tabbet meg ut i min naive tanke om at “det vil vel helst gå godt”. – Ned har stukket av på så og si hver tur. En gang gav jeg opp og gikk hjem. Han var borte trodde jeg. Istedet lå han på dørmatten og ventet på at jeg skulle dukke opp. “Fiasko” stirret meg i senk hver morgen på soverommet, men gikk som en veldressert politihund – totalt FOT – i storbygatene. Stor og svart var han, og jeg trygg. Dennis har aldri gått langs veien uten bånd – han jager biler som de skulle være ufarlige tennisballer. 1 juledag er stille tenkte jeg, og lot han tasse ved siden av meg en stund. Et par biler passerte uten videre reaksjon, så vi ble enige om å la båndet henge over skuldrene mine. En god time i frihet delte vi der ute i lav sol og glitrende snø.

Så kunne det gått galt, og kanskje gjør det også det en dag. Likevel lurer jeg på om ikke hvert eneste øyeblikk det går bra – er verdt det? Om hunder og mennesker kan sidestilles i så måte vet jeg ikke, men jeg har tro på at tillit avler tillit, og godhet likeså. Det sies jo at man høster som man sår. Tar man dette både alvorlig og bokstavelig, blir tillit og et positivt perspektiv kanskje avgjørende for utfallet? I det minste kan det skille mellom en fri og leken tur, og en hvor hund og fører må begge henge i hver sin ende av snoren.

…men hvis jeg kunne vendt tilbake til livet, skulle jeg sørge for bare å ha gode øyeblikk, fordi det sies at livet er lagd av øyeblikk…

lillekvelden

Lille julekvelden startet annerledes i år enn tidligere. Mens jeg klokken 6 i morges syklet rolig langs elva undret jeg meg over denne annerledes-følelsen. Var den betinget i nye geografiske omgivelser , eller istedet et skift i indre perspektiver? Det var uvanlig stille – verken mennesker eller vær gjorde vesen av seg. Elvevannet fløt sakte forbi som fet glinsende væske, og bylysene speilte seg orange i det sorte. Fravær av krusninger . En fugl kvitret på vårvis – et øyeblikks forvirring.

Delvis i observatørmodus, ser jeg den lille rare familien samles i kveld. Flettekurvene laget av egne barnehender henges opp ved siden av de som bestefar nennsomt flettet av glanspapir. Mormors juletrepynt har gått i arv, likeså den slitte laftehytten med bomull på taket og lys i vinduene. Rituelt plasserer vi nisser fra de siste fire-fem tiår rundt hytten.

Stemningen er god, – skjørheten i det hele er velkjent. Likevel er noe annerledes, slik det var i morges. I dette velkjent vinterlandskap er jeg viss på at det ikke er geografien. Utvilsomt et indre skift – forsoning, ja? Samtidig en erkjennelse over å ha tatt et stort steg; i egen retning, mot stabilitet. En dag vil den gode stemningen være velkjent. – Noe å ta “for gitt” – i all ydmykhet. Kanhende utvides julen med flere favorittdager enn hittil kun lillekvelden?

dører som slamrer

I går kveld sprettet hun siste flytteesken, denne fra foreldrehjemmet. Brevet fra moren er 13 år gammelt. Hun skriver – “du gikk alltid stille i dørene”.

Det viser seg at å lære og gå gjennom dørene – akkurat passe – er en utfordring. For stille – og en blir ubetydelig. Dører som slamrer medfører ubehag for alle.  Amplitudene er fortsatt for store. Men ikke lenge nå.

comparison = despair

…fikk jeg høre av en klok kunstner. I kunstnergjerningen har hun nok rett i det. I livet forøvrig må ideen modifiseres;  ”man måste jämföra” sier Ingemar.  Men, kun i selskap av klokskap tenker jeg – med klar intensjon om å finne sine beste sider. Opp mot moralske idealer kan enhver falle sammen dersom man sammenligner seg. For noen er veien strødd med de seven deadly sins. En oppriktig erkjennelse vokser – jeg trenger ikke skamme meg – jeg har ikke falt i grus eller inn i fristelser. Derimot har jeg levd et liv som etterlater meg med skrammer fra eget og andres uvett.

Destilatet er styrke!

I dag ser jeg en ærlig kvinne som tør møte eget blikk – vitende om at styrken i meg er reell – skapt i virkelige erfaringer. Ja, jeg tør ta i mot godheten, den er meg vel unt. Ydmykt åpner jeg opp for den, forvalter den med omhu da jeg kjenner motstykket.  Kjære, åpner du opp for nye horisonter og innsikt ?