… uten

- å være sentimental

antidote

My mind feels muddy these days. Searching for congruent thoughts and words is akin to going for a run after a long stint of too much sitting around eating pie and pudding.

In attempts to make sense of nonsensical cruel acts, many words have been uttered; love and hate are recurring topics. Some people claim that we need to better understand evil to encourage a more loving society. Audun Myskja goes on to say that a prerequisite for love to surface, is that  we are able to create a society where each individual experiences a sense of belonging, being valued and respected. Sara Azmeh Rasmussen claims we aren’t able to love everyone, that love makes us partially blind, and finally that love is not wise, but excited. From her viewpoint a love-prescription issued to people and organizations will not solve the challenges of our diverse society. Rather we need to undress ideologies of hate through matter-of-fact, rational and enlightened debates.

Is all this love-speak a search for an antidote to hate?  As I see that Wikipedia defines antidote as a substance which can counteract a form of poisoning. The term ultimately derives from the Greek αντιδιδοναι antididonai, “given against”, I wonder if we once again follow our tradition of dualistic thinking. That makes me curious about the seemingly empty space of ‘in-between’. If most things are as complex as a cut diamond, looking at one facet does not say much about the beauty and value of the whole stone. Therefore I do not vaguely think that I have any answers. It is perhaps random that the love-hate discourse occurs at the same time I am exploring the concept of Appreciation.

Appreciation has been showing up on my radar a lot over the summer. A friend told me about Appreciate Inquiry in leadership (based on affirming what’s working, rather than a deficit based approach). This lead me to read about Question Thinking, which aims at switching from a judgemental mode to learner thinking. In another book I got, a funny, little  one called ‘Practical Wabi Sabi’ Simon Brown writes :”Appreciation should be seen as a skill. In part, it requires you to be humble and not make assumptions…” He also claims that we need to let go of judgemental preconceptions in order to feel appreciative.

If love & hate is a dichotomy, is appreciation somewhere on the grey scale? Putting this skill to use, it would need me to be open and curious, and resist premature conclusions and labels, so that I could find some value, or perhaps not even that, but ‘something’ in everything and everyone. Perhaps appreciation can help love from being blind, and through non judgement support the rational enlightened mind to find true objectivity. Perhaps this is a bit of a reach, but instead of trying to better understand evil to become more loving, what if we try to become better at making peace through appreciation?

ad agio

Italian

“adˈadʒå”

‘at ease’

Fra Webster’s online dictionary

Adjective

1. (of tempo) leisurely.[Wordnet] 2. Slow; slowly, leisurely, and gracefully. When repeated, adagio, adagio, it directs the movement to be very slow.[Websters] 3. Being slow, leisurely, tardy, unhurried or sluggish. [Eve - graph theoretic] 4. Being adulatory. [Eve - graph theoretic] 5. Being admonitory. [Eve - graph theoretic] 6. Being adiabatic. [Eve - graph theoretic] 7. Being adenoid. [Eve - graph theoretic] 8. Seldom used base adjective of the adverb adagioly.[Eve - graph theoretic]

Transformation…

observation

perception

realization

transformation

linear ————

2 skritt frem og ett tilbake

hva mer…?

 

Mindfully here

Love after Love

the time will come
when, with elation,
you will greet yourself arriving
at your own door, in your own mirror,
and each will smile at the other’s welcome,

and say, sit here, Eat.
You will love again the stranger who was your self.
Give wine.  Give bread.  Give back your heart
to itself, to the stranger who has loved you

all your life, whom you ignored
for another, who knows you by heart.
Take down the love letters from the bookshelf.

the photographs, the desperate notes,
peel your own image from the mirror.
Sit.  Feast on your life.

–Derek Walcott

jeg vekker meg

På bibliotekets toalett henger de opp Ukas Dikt. Flott tiltak. Diktformatet er perfekt for toabesøkets lengde.

HAR IKKE OGSÅ DU

 

Har ikke også du undertiden

i kirken, på fjeldet,

når alt med en gang taug,

hørt det lisom hviske, nynne,

kvidre,

ja myldre udover fra gjemte bur,

fugle flyve ud.

 

Jeg tror, at det

er vår i dig selv.

 

Vår som har hvilet,

vår som vågner,

vår som vil visne,

hvis den ikke vækkes.

 

Sigbjørn Obstfelder

 

livsfortelling

Per Frick Høidal snakker om livsfortellinger, og sier bl.a at “Det finnes ike bare én sann historie om et menneskes liv”. Det finnes alltid mange historier. Videre at der hvor man tror fortellingen sin er et nøkternt referat, er den like gjerne en “tolkning av hvordan jeg har opplevd det som skjedde”. I historiefortellingen er man sin egen redaktør. En kan umulig forandre på barndom og oppvekst, kun fortellingen er tilgjengelig for forandringer. Han sier også…

Jeg tror fortellingen min er sånn livet mitt har vært. Det er omvendt; Livet mitt blir sånn som fortellingen min er.

Per Frick Høidal i boken Lyspunkter av Karsten Isachsen.

I dag google jeg LIVSFORTELLING, og etter noe nøsting fant jeg en bokomtale. Jeg bet meg merke i det følgende:

Jeg liker ikke ordet “sorgarbeid”. Det indikerer at sorg er noe som skal mestres, takles, gjøres riktig. Men i mine øyne er sorg en tilstand, ikke en oppgave.

Kjersti Ericsson, forfatter av Alene

compassion

People don’t want to be compassionate. They want to be right.

Karen Armstrong

from coal to diamond

Some concepts are hard to grasp. I know there is something in the following quote. It resonated with me when I read it this morning. I typed it as it is written in the book (pg 40-41), but removed the listing format and all the headings. Now I will look at these words again, and see if they will transform from sentences via an understanding to a way.

Things are either devolving toward, or evolving from, nothingness. Truth comes from the observation of nature. ‘Greatness’ exists in the inconspicuous and overlooked details. Beauty can be coaxed out of ugliness. Acceptance of the inevitable. Appreciation of the cosmic order. Get rid of all that is unnecessary. Focus on the intrinsic and ignore material hierarchy. The suggestion of natural process – irregular – intimate – unpretentious – earthy – murky – simple.

From Wabi-Sabi for Artists, Designers, Poets and Philosophers.

fy skamme seg

Det følgende er en sms utveksling:

- Hei…, har du lest magasinet til Dagbladet i dag? Side 70 – føde for sjelen! Jeg siterer: de to begrepene “grenser” og “konsekvenser”  danner til sammen en destruktiv spiral , der de voksne hele tiden må finne på strengere og strengere konsekvenser for brudd på reglene. Dette fungerte stort sett til de voksnes tilfredshet den gang det var lovlig å straffe barn med fysisk og verbal vold. Siden da har det ikke fungert.(…) Resten av fagmiljøet har lenge visst at barns oppførsel (både den gode og den slemme) er barnets ufrivillige reaksjon på det systemet barnet lever i. Disse metodene (straff) er derf0r 0fte en velkommen håndsrekning til frustrerte, hjelpeløse og inkompetente voksne.  Jesper Juul

- Kjære…, hentet fra Morgenbladet denne uken: “Kunnskap er ingen garanti for god oppførsel, men uvitenhet er nærmest en garanti for dårlig oppførsel”. Klem

40+

It almost came down to a two year long absence from slowFlow, and that is a lot longer than ‘40 days & 40 nights‘. In conversations with my mentor, it only proves that I still find math a difficult subject, when I tell him this period feels more like ’80 days & nights’.

All of this to say; you don’t always know you are lost, when you are. Time passes, despair sets in, and you don’t know what is going on. You get up, you lay down, and so it goes. The signs are hidden, you think they are gone forever. You don’t know you are lost… you think you are. I bet the path is right underneath my feet. The fog is as thick as pea soup and I can’t even see my feet.

Was this moment; my one foot moving again?

“dunno”

kjære Menn, jeg lurer svært på dere. Om fluer fantes på hjernebarkveggen, skulle jeg ønsket meg å bli omskapt for en dag. Tittet på mannetanker som for forbi, og kanskje blitt en kvinnetanke eller to klokere. Jeg ville vært svært nysgjerrig på “jeg-vet-ikke” tanken. Eller – er dette en tanke?  Er det kanskje menn(eskets?) auto-reply tilsvarende e-postsystemets “NN er ikke på kontoret i dag”.  Kan det være en kobling i hjernen som penser  ubehagelige spørsmål rett forbi hjernedelen med omsorgsfulle tanker og empatisk gjennomtenkte svar, og over på det automatiserte enveissporet: Jeg Vet Ikke?

Jeg lurer på hvorfor dette var svaret han gav da jeg spurte om grunnen til at han aldri ringte meg tilbake. Og da han ikke ville fortsette å prøve og få til et felles barn. Og da han ba om at vi skulle fortsette etter det sjette bruddet han hadde initiert. Det som er innlysende er at menn(esker) ombestemmer seg. Men noe så opplagt forblir usagt. Jeg vet ikke sikkert, for jeg har ikke opplevd en mann si “fordi jeg har ombestemt meg”, men jeg lurer på om det ville vært et mer tillitsvekkende svar enn “jeg vet ikke”. Ja, ikke vet jeg. Jeg barer lurer…

en route – a fairytale

She was born in a cave. It was buried deep inside a forest, she discovered the day she left. The trees reached way into the sky, standing tightly side by side. Every now and then she could catch a glimpse of light when she turned her face upward. Mostly she stumbled along the forest ground in darkness, slowly making her way through the thick bush. One time she came across a frozen pond. It wasn’t very big. But the ice was beautiful with frozen patterns and bubbles in the deep blue clearness. She didn’t have skates, but enjoyed her pirouettes across to the other side. The bush on the other side seemed impenetrable. Behind her the pond had melted, she had to go on. No light was let through the trees, and she thought she might be lost forever.

One day she happened upon frozen ice again. This time she couldn’t tell the size of the water, but it seemed as if it streched as far as her imagination could go. She looked around for a while. She knew she needed skates this time. Just her shoes wouldn’t do. Besides they were quite ratty looking from the long, rough forest travel. There! She found not one pair, but two sets of skates. One set was playful hockey skates, the other pair for artistic pirouettes and jumps. There was a hockey stick too, and she could bring that one regardless of which kind of skates she chose.

She was so ready to get started, she couldn’t stand still. Her little feet trembling with joy, excitement and expectations of all the wonders she’d find moving along the big beautful open space, filled with light. She knew the skates were unfamiliar, and would require a bit of practicing before she could run with them. Then she spottet four more skates, and realized she might have to wait for someone else to show up. She wondered which skates to pick for herself. And tried to imagine what kind of skates the other pair would be, dancing across the ice. She waited some more. Felt restless. The urge  to get going was strong: while the sun was up. And she was eager to learn how to use her newfound footwear.  She knew she wanted to wait for her skating mate. But did she need to wait to choose what kind of skates to use?

stjerneterning for jesper juul

Enkelte innspill fra Jesper Juul kan like godt benyttes som speil for et velvoksent barn…

9 januar skriver en mor til Jesper og forteller om sin usikkerhet over barnets reaksjoner etter hjemkomst fra besøk hos den fraskilte ex. Datteren gråter at det er “morsommere hos pappa“. Moren søker råd for å lette overgangen mellom de to hjem. Av hensyn til hvem? – er Jespers skarpskodde svar.

I mine øyne skårer Jesper en stjerne for å sette barnets behov på linje med den voksne. Presisering: ”behov” ( er IKKE =)  ”å få sin vilje”. Snarere menneskets behov for å eie og erkjenne sine følelser i en gitt situasjon. Javisst er det ubehaglig for mor å se dattern oppskjørtet.  Men, er det gitt at det er barnets følelser og reaksjon som skal modifiseres?

Videre skårer Jesper en stjerne for at han åpner for en himmel full av alle farger – ikke bare pastellene. Han skriver:

Det kan godt være at gråten hennes er en smule ute av proporsjoner, men da skyldes det trolig at hun til daglig er pakket inn i så mye sunn fornuft og velvilje at det av og til kan være vanskelig å være det som mennesket også er: irrasjonelt, frustrert, ulykkelig, ekstatisk og lignende.

På sett og vis setter Jesper fingeren rett i det perfeksjonistiske smørøyet, når han spør om foreldres ønske om barn som hele tiden er “glade, trygge og sosiale” like mye dreier som om bevis for egen fortreffelighet. Her skårer han en stjerne for å bringe opp “rotte racet” på en ellers utilnærmelig arena; familiesfæren og barneoppdragelse. Forøvrig er de fleste av oss mer eller bevisst hvordan vi kommuniserer vellykketheten gjennom kjøpekraft.  Et kraftverktøy i så henseende er sammenlikning. A6 vs XC90-aktiviteten omfatter lommeboken og det litt infantile voksensinnet.  - “Morsommere hos pappa” er et minefelt av en annen karakter og konsekvens. Dersom mor hengir seg til sammenlikningsmaskineriets potente kraft, ender kanskje hun opp med å ikke føle seg “trygg og glad”?

Det at de fleste av oss ser ut til å vokse opp og lande på bena (selv om landingen tar ti-år), gir meg tro på menneskets smidighet. La oss feire med følelser i alle farger, og noen ufarlige tårer:

Kunsten å gråte når det er behov for ny balanse, er en kunst alle små barn kjenner og som de fleste desverre mister etterhvert som de blir voksne.  – Jesper Juul

sånn cirka

Man vil bli elsket – så enkelt og samtidig vanskelig. Hvis jeg skulle illustrere essensen i livet, ville jeg valgt en bueskytter: Målskivens røde midtpunkt er Å Elske. Alle mine, dine og våre barn skulle til enhver tid sees slik jeg inderlig konsentrert retter fokuset mot å treffe blinken med pilen. Er det for drøyt å påstå at mange ser selve målskiven og satser på å treffe midten “sånn cirka”? Ikke fordi man drives av vond vilje, men hvor bevisst er man egentlig til enhver tid? Hvor mye av hver enkelts kapasitet blir dermed siden bundet opp i nettopp det å fylle tomrommet, som skulle vært fylt av elsk; den varme forståelsen?

Man vil bli elsket
I mangelen av det beundret.
I mangelen av det fryktet.
I mangelen av det avskydd og foraktet.
Man vil påføre en eller annen følelse hos menneskene.
Sjelen frykter for tomrommet.
Den vil ha kontakt for enhver pris.

Hjalmar SÖDERBERG: Doktor Glas (1905)

Tankene mine går til de mange som fra første stund opplever et sort hull hvor den fundamentale følelsen av ubetinget kjærlighet skulle vært forankret. Disse sjelene som tar bo i barnekropper, og befinner seg i en tilværelse uten en klangbunn av elsk. Sjeler hensatt i kroppene, usikkert drivende i mangel av navigasjonsverktøyet – uforbeholden kjærlighet. Kroppene hvis oppgave er å bære en ut i en verden, hvor tilsynelatende ingen overordnet rettferdighet rår. Og tomrommet – både det i en stille leilighet bak låst dør, og det i ett sett øyne i speilet. Ja, så er utfordringen ikke antall kropper man omgir seg med, men hvorvidt sjelene ser hverandre. Og videre – hvorvidt en selv evner å fylle det sorte hullet ens egen sjel enser; med ubetinget kjærlighet og omsorg for eget vesen. Så enkelt. Istedet fyller man tomrommet med forelskelse i kroppens hud og hår, og ALT  lønnsmidlene kan fremskaffe. Eller kanskje ni-åringen denger til noen, og styres derfra inn i en selvoppfyllende profeti.

Ting synes enkelt. Impulsen til et barn kan ligge i en 5-minutters. Derfra er det et utenkelig antall celler som skal dannes, programmeres og finne rett plass for å danne en kropp – en prosess som i de fleste tilfeller lykkes uten videre innblanding. Så enkelt og samtidig mirakuløst. Sjelen som tar bo, vil bli elsket. Hvordan kan man bomme på dette tilsynelatende enkle målet?

TechnologyEntertainmentDesign

The other day I plugged my laptop to my stereo speakers and blasted through a bunch of these TED lectures. If you’re a tad curious about the world, TED is a hard-to-exhaust goody bag.

This lecture by Sir Ken Robinson is particularly inspiring for anyone who believes in the values of human capacity beyond mere logic and rationality. Robinson speaks about the education system, and how we currently educate our children “out of their creative capacity”. In his opinion it is through fear we loose the capacity to make mistakes, and “if you’re not prepared to be wrong, you’ll never come up with something original” Robinson claims.

good Dog

En absolutt novise når det gjelder hunder har jeg, med en stor dose flaks, manøvrert gjennom mang en situasjon med menneskets beste venn. Flatcoaten jeg midlertidig tok inn i min ringe bolig på 15 kvm endte opp med seriøs mageoppblåsthet idet hun tok for seg av tørrforet som stod i bilen. Vi hadde nemlig ikke plass til forposen inne i hytta vi delte. “Fiasko” var en annen flatcoat jeg passet en sommer. Han glemte ila natten at han var hund, og jeg den som bestemte, og vi måtte hver morgen gjennom en runde for å gjenopprette hierarkiet. Min store kjærlighet er Ned, en helstøpt Heinz 57. Han ble reddet i siste liten til et liv viet hengivenhet og entusiasme, endog en stor porsjon lydighet (bare det ikke er ekorn eller rådyr i nærheten). Dennis er familiehunden som kom på plass 20 år for sent for min del, men som likevel er en hårete lillebror jeg kan rulle rundt på gulvet med når jeg besøker.

Som sagt er jeg en novise – og om hunder (som barn) er det mange og sterke meninger hva oppdragelse angår. I mitt enkle “tante”-perspektiv ser det likevel ut til å være èn grunnleggende ting som gjelder: Tillit.

Javisst har jeg tabbet meg ut i min naive tanke om at “det vil vel helst gå godt”. – Ned har stukket av på så og si hver tur. En gang gav jeg opp og gikk hjem. Han var borte trodde jeg. Istedet lå han på dørmatten og ventet på at jeg skulle dukke opp. “Fiasko” stirret meg i senk hver morgen på soverommet, men gikk som en veldressert politihund – totalt FOT – i storbygatene. Stor og svart var han, og jeg trygg. Dennis har aldri gått langs veien uten bånd – han jager biler som de skulle være ufarlige tennisballer. 1 juledag er stille tenkte jeg, og lot han tasse ved siden av meg en stund. Et par biler passerte uten videre reaksjon, så vi ble enige om å la båndet henge over skuldrene mine. En god time i frihet delte vi der ute i lav sol og glitrende snø.

Så kunne det gått galt, og kanskje gjør det også det en dag. Likevel lurer jeg på om ikke hvert eneste øyeblikk det går bra – er verdt det? Om hunder og mennesker kan sidestilles i så måte vet jeg ikke, men jeg har tro på at tillit avler tillit, og godhet likeså. Det sies jo at man høster som man sår. Tar man dette både alvorlig og bokstavelig, blir tillit og et positivt perspektiv kanskje avgjørende for utfallet? I det minste kan det skille mellom en fri og leken tur, og en hvor hund og fører må begge henge i hver sin ende av snoren.

…men hvis jeg kunne vendt tilbake til livet, skulle jeg sørge for bare å ha gode øyeblikk, fordi det sies at livet er lagd av øyeblikk…

lillekvelden

Lille julekvelden startet annerledes i år enn tidligere. Mens jeg klokken 6 i morges syklet rolig langs elva undret jeg meg over denne annerledes-følelsen. Var den betinget i nye geografiske omgivelser , eller istedet et skift i indre perspektiver? Det var uvanlig stille – verken mennesker eller vær gjorde vesen av seg. Elvevannet fløt sakte forbi som fet glinsende væske, og bylysene speilte seg orange i det sorte. Fravær av krusninger . En fugl kvitret på vårvis – et øyeblikks forvirring.

Delvis i observatørmodus, ser jeg den lille rare familien samles i kveld. Flettekurvene laget av egne barnehender henges opp ved siden av de som bestefar nennsomt flettet av glanspapir. Mormors juletrepynt har gått i arv, likeså den slitte laftehytten med bomull på taket og lys i vinduene. Rituelt plasserer vi nisser fra de siste fire-fem tiår rundt hytten.

Stemningen er god, – skjørheten i det hele er velkjent. Likevel er noe annerledes, slik det var i morges. I dette velkjent vinterlandskap er jeg viss på at det ikke er geografien. Utvilsomt et indre skift – forsoning, ja? Samtidig en erkjennelse over å ha tatt et stort steg; i egen retning, mot stabilitet. En dag vil den gode stemningen være velkjent. – Noe å ta “for gitt” – i all ydmykhet. Kanhende utvides julen med flere favorittdager enn hittil kun lillekvelden?

dører som slamrer

I går kveld sprettet hun siste flytteesken, denne fra foreldrehjemmet. Brevet fra moren er 13 år gammelt. Hun skriver – “du gikk alltid stille i dørene”.

Det viser seg at å lære og gå gjennom dørene – akkurat passe – er en utfordring. For stille – og en blir ubetydelig. Dører som slamrer medfører ubehag for alle.  Amplitudene er fortsatt for store. Dørhengslene er under justering.

comparison = despair

…fikk jeg høre av en klok kunstner. I kunstnergjerningen har hun nok rett i det. I livet forøvrig må ideen modifiseres;  ”man måste jämföra” sier Ingemar.  Men, kun i selskap av klokskap tenker jeg – med klar intensjon om å finne sine beste sider. Opp mot moralske idealer kan enhver falle sammen dersom man sammenligner seg. For noen er veien strødd med de seven deadly sins. En oppriktig erkjennelse vokser – jeg trenger ikke skamme meg – jeg har ikke falt i grus eller inn i fristelser. Derimot har jeg levd et liv som etterlater meg med skrammer fra eget og andres uvett.

Destilatet er styrke.

kveldsbad

uten lenke ligger proppen på kanten. Brått suges sokkeloen ned i sluket,  vannstanden synker langs leggen, et hår ligger på bunnen, en roseflak-rest flyter sammen med en annen sokkelo. Hjertet dunker oppvarmet sterkt mot låret. En tynn stripe oppstår vertikalt fra slukets midtre hull, virvelen dreier mot venstre. Vannets overflatespenning trekkes nedover, en åpning oppstår. Oppi får en fingertupp plass. Vannets kant siger langs ryggen, ned rundt setet, tyngdekraften gjeninntar kroppen. Emaljen er matt, rusk hviler i bunnvannrestene. I sluket omkranser syv hull  det midterste.

Interior Scroll

I kveld: Carolee Schneeman på Office of Contemporary Art i Oslo

meanwhile

gjøremålene

flagrer, ørene vibber

hendene flipper-flapper

øynene grunner-gransker

skytteltrafikktankene

dobbeltstegføtter i trapp

sjelen som slurer?

- meanwhile – rainy Saturday flow

 

I like to roam around

Sting, 1996

Let your soul be your pilot

I sjelens uro

tok hjertet meg i handa

leide meg for å se

Nils Aslak Valkepaa

merge, please

“I don’t have two lives,” Leibovitz says. “This is one life, and the personal pictures and the assignment work are all part of it.”

Annie Leibovitz’s words have hovered in my mind the last ten days. My equivalent was art=life, life=art. Yet I was skirting the corners as it came to asserting the artist in my life, and my true self in my art (not to give false impressions that I’ve peeled all the layers of the ‘know thyself-onion’.)

This morning I finally sat down with the five day old paper (the need to accurately cite the most current headlines does not exist on my to-do list, nor is news quoting regarded as a sign of intelligence in my world view). As I ploughed through and found Harald Stanghelle’s commentary on the beggar tour of the American car industry CEOs to Washington, arriving in their private jets, my mind stuck to the final words in his reflection on the financial crisis: ‘The only thing we have to fear is fear itself’. Surely significant words uttered by Franklin D Roosevelt in his Inaugural Address in 1933, and highly relevant in our current state of affairs.

Yet, how insignificant one does feel, in the light of global perspectives, great minds, and admirable artistic talent and success. Who am I… ‘ to be brilliant gorgeous, talented fabulous?’

Yeah, that’s right – move away from the shadows of your own belittling excuses. Honesty won’t find you in the mud of fear.

The godawful questions, What is Art & What is GOOD Art? I have an idea, but no way to describe it. Let me try out a bombastic statement: If it ain’t honest, it ain’t art, at least not good art. Bruce Mau nr. 43: “Play can only happen when people feel they have control over their lives. We can’t be free agents if we’re not free.” Merge as you get to the end of the accelaration lane.

things needn’t be black or white

Louise Bourgeios:

 

From Statements 1988:

The repetetive motion of a line,

to caress an object,

the licking of wounds,

the back and forth of a shuttle,

the endless repetition of waves,

rocking a person to sleep,

cleaning someone you like,

the endless gesture of love

to merge then&now

Do I carry an iceberg within?  she thought to herself as soon as she gained consciousness after the night-sleep. The overwhelming sense of love while holding the hands of her girlfriend and boyfriend, herself in the middle; she felt vulnerable and open as if she was a child. The force behind the five tears that rolled down her cheeks the previous evening was telling of something. She just wasn’t sure what exactly.

Her memory took her years back to various glimpses looking for answers: The faceless man who wore a black collar with the telling white rectangle in front. His meaningless message and explanation. Finding her through the Interpol- the sense of drama, disbelief, surreal ness. She felt as if not only her clothes were stripped away but her skin as well. So goddamn exposed! Her pain, despair, loss of everything. It must have been anger that kept her on her feet another minute – she leapt towards the man dressed in black: I live on the other side of the world, you don’t know me, you don’t know him, how do you know this, how do you know this is true, it can’t be true…

Her brother told her years later how her wailing had met him before he entered the house – how he felt the world turn on itself when he saw her curled up, the never to be expected words from their mother about his brother in law offered as an explanation. The shockwave threw him back outside on the front step.

She remembers her father in a glimpse – the so so frail man, left speechless only a couple of years before. He sat in a chair in the far corner of the house – he looked like a little bird, was he shivering? -she asked her memory.

She remembered this moment of seeing her father; the shift from falling, falling… to instantly feeling out the need of her surroundings – her deepest programming? – this moment the needs of her father. She worried she might scare him with the rawness and mercilessness of her pain. Did he understand what had happened?

This morning she wonders if she herself understands what has happened over all these years. She wonders if there is a pool of tears that hasn’t been emptied yet. For the first time since, her heart is not only open in principle, but also actually germinating with love. She wonders if this newfound sense of coming home, the blanket of goodness  – is there another stage to her grief she never found described in the books? Is there a stage that involves letting go even further? Not of him, the sense of his ever present presence. But letting herself go yet a bit more.

Her graceful acceptance has been a genuine shell that has kept her firmly on her feet all along. For this she feels an immense gratitude. The possibility that there is another pool of tears at the end of letting go doesn’t worry her. She trusts him, the man with the grey eyes and vast and generous soul, in his understanding of all of her. That he would want her to, and support her in letting go of what has probably kept her upright within: The need to carry it all alone. Perhaps there isn’t an iceberg within her, merely an eight-year-old deep frozen ice sickle, now about to melt?

vinden, båten eller begge

Olav H. Hauge inspirerer INgjerd jentoft KArlsen